Stålsatt for Ikea

Det var denne kvelden det skulle skje. Fruen, frøkna og jeg skulle til Ikea for å kjøpe bokhylle til datteren. Hun flytter nemlig ut, derfor ny bokhylle. Hun må jo lage orden og reda på rommet hjemme før hun flytter.

Ikke helt logisk, men greit nok. Jeg hadde stålsatt meg. Riktig nok fikk jeg vondt i ryggen to kvelder før Ikea, men tro ikke at jeg ville sabotere turen. Jeg hater å shoppe. Ikke skulle jeg ha noe, heller. Men man ofrer seg.

Mest håpet jeg å få gå litt denne kvelden – med dempesåler – inne mens regnet høljet ute. Det er bra å gå når du har vondt i ryggen, har jeg hørt. Jeg tenkte å gå flere runder. Ikke for å glane på varene. Slikt er jo aldeles bortkastet. Hvorfor kikke på ting du ikke har tenkt til å kjøpe?

Ikea var som ventet. Et sant kaos av ungdom som skulle starte hybellivet, veletablerte som vil ha nytt kjøkken til jul, og nye landsmenn som trenger det aller meste til starten sin. Her var også hippe svenske menn – med utmerket serviceinnstilling, fletter i skjegg og nakke og ikeaklær. Her var fjonge, franske kjei som utrolig nok falt i staver over glorete plakater.

Overraskende nok ble det ikke mer enn en runde på meg i Ikeas gale verden. Fruen var nok hektet på å kikke mye mer, men tenåringsfrøkna ikke. Hun fant bokhylla si kjapt, og hun anså fra da at Ikea-besøket burde avsluttes. I et kort øyeblikk tenkte jeg stolt at så har hun i alle fall arvet farens gen for de kjappe bokhyllekjøp.
– Jenta si det, tenkte jeg mykt.
– Kaster ikke bort tiden på shopping, denne jenta, nei.

Så derfor begynte vi å sige mot utgangen, mye tidligere enn fruen satte pris på. Jeg var visst mest i siget.
Med ett var mor og datter bak meg. Jeg tok frem den krøllete lappen, fant meg en handlevogn, fant bokhylla som datteren skulle ha.

Jeg fant litt mer, forresten. Jeg fant grisebillige hagestoler i tre. Riktig nok litt for korte i ryggen og litt for lave seter, men billig, da gett. Jeg fant et stygt, grisebillig rundt plastbord til hyttebruk, dessuten det lille kvadratiske bordet til 39 kroner som vi alltid kjøper.

Hjemturen i regnværet ble spesiell. Søppelsekkene ville hele tiden blåse av esken på taket. Vi måtte stanse underveis å reime plasten enda mer fast, Klissvåt hev jeg meg inn i bilen. Jeg hadde selvsagt glemt den vonde ryggen, og mitt smertebrøl skremte dessverre mannen som fylte bensin like ved.
Om kvelden – over konjakkglasset – innså jeg at Ikea hadde lurt meg til å shoppe likevel.

Forresten hadde datteren min shoppet en del, hun også.
Jeg måtte smile for meg selv.

Min venn Sommeren.

Jeg hadde sovet mye lenger enn vanlig. Lå og lyttet på stillheten før jeg sto opp. En underlig ro var rundt meg. Kanskje en liten dur av vind i pipa. Intet annet.

Ute på terrassen møtte jeg Sommeren. Den Norske Sommeren.
- Hei, Sommeren, sa jeg.
- Jøss, er det noen her, svarte han, og kastet noen bleke solstråler mot meg.
- Selvsagt, sa jeg.

Han virket oppriktig forundret. Muligens fordi mange av hyttene i nærheten var folketomme. Sommeren sa ikke noe på lenge. Det vil si - han laget litt furusus og fikk en fugl til å synge vakkert. Dessuten hadde han fått det til å lukte godt av fuktig skogbunn.

Mens jeg ventet på at han kanskje ville fortelle meg noe mer, sanset og nøt jeg alt dette deilige.

- Er du også sint på meg? spurte han plutselig.
- Nei...
- Det er så mange som er sinte på meg. Eller kanskje mer skuffet. De vil ikke være sammen med meg, sukket han bedrøvet.

Så fortalte han meg hvorledes han tok seg nær av all denne kritikken og alt dette hånet. Hvor vondt han synes at nordmenn rømmer til de late, arrogante sommerbrødrene hans lenger sør, mens vi maser om at han - Den Norske Sommeren - ikke klarer å levere nok sol. Dette til tross for at han titt og ofte sørget for å gi oss noen solstråler. Men det er ikke så enkelt. Alt henger sammen.
- Vet de ikke - sa Sommeren - at dersom sola skal skinne ett sted i verden må det regne andre steder? Vet de ikke at sola løfter vann og lager skyer, og at disse blåses rundt i verden, og at de må tømmes til slutt? Vet de ikke at vannet trengs, dersom ikke alt skal dø? Vet de ikke at det alltid er jeg som har hatt denne plikten? Brødrene mine gidder ikke gjøre så mye der nede i sør.
- Så så, svarte jeg.

Sommeren så litt sint ut. Fyrte like godt av et vakkert sikksakklyn og et mektig tordenbrak i forbifarten, før han fortsatte:
- Nordboerne har glemt hvem de er. For mange tusen år siden ble de med mot nord sammen med reinen da isen trakk seg tilbake. De var aldri redde når det rusket litt. De likte motvinden. De lærte seg å leve med årstidene og været. Vinden for eksempel - vinden som de hater så inderlig i dag - skjøv båtene deres rundt på havet. Vinden var en gang deres gode venn. De ropte på Djevelen når vinden uteble. Og det var når vannet strømmet stort i elvene at fisken ville bite.

- Nordmenn flest er forresten ikke laget for sol over lang tid, slo han fast og ba meg huske tørkesomrene på 70-tallet og hvordan vi jamret oss da. Han fortsatte med å minne om monstervarmen og lageret av bordvifter som gikk tomt på noen dager da den forferdelige sola skinte. Om dessuten hva ondt for mye sol kan føre til.

Sommeren kikket surt framfor seg. Hvis ingen liker det han holder på med, kan han like godt slutte helt med å gi oss sol. La det heller regne - hele tiden.
 - Hva skjer når jeg tømmer mine skyer og slipper fram sola, jo, da starter dere maskiner og plager vettet av hverandre med støy. Eller ruser dere sanseløse og banker hverandre. Dere fortjener ikke annet enn regn, sa Sommeren sint og fyrte av enda et lyn og et tordenbrak.
- Nei, vet du hva, Sommeren, har du ikke sett hvordan barna koser seg og bader når sola skinner? Har du ikke sett hvordan folk nyter livet under markisen med grillmat så fort du klarer å levere, du kan da ikke gi opp. Har du ikke sett den gamle damen med bredbremmet solhatt. Hun er over 80 år og gleder seg til neste sjøbad. Skjerp deg! Vi er fortsatt mange som vil ha deg. Du må ikke svikte oss som fortsatt elsker deg.

Sommeren tidde lenge. Han så litt gladere ut nå. Så smilte han.
- Sier du det. Hva er ditt beste minne om meg? spurte han.

Og jeg fortalte ham om femåringens liv på Akerø. Hvor deilig og forunderlig det er å vasse på grunt vann der den rare krepsen har laget små knuter på sandbunnen. Hvor morsomt det er å se skumdotter på bølgetopper når solgangsbrisen kommer om ettermiddagen. Hvor vidunderlig godt det er å sovne i bunnen av en nylakkert trebåt som rusler sakte avgårde i de store dønningene, på vei hjem fra en lang dag. Om å få ett slitt pledd forsiktig lagt over seg av faren sin når båten kommer inn i skyggen av Kråkerøy, og hvordan man rister av frost og solfeber når man kommer i land på brygga etter å ha fått tusen nye fregner. Det er slikt som er herlig.

Sommeren smilte til meg da jeg tidde.
- Liker du meg fortsatt? undret han.
- Jeg er svært glad i deg. Kommer aldri til å være noe annet, sa jeg, og fortalte om turer i skog, og sykkelturer gjennom åkerlandskap. At jeg har forstått at jeg slett ikke trenger stekende sol for å være lykkelig utendørs.

Han tidde. Ba meg se meg rundt.
- Du vet vel det er kantareller der inne i skogen? sa han.
- Ja.
- Og store, nesten svarte blåbær?
- Ja.
- Og at jeg snart har villbringebærene modne? Og at jeg om noen kvelder skal stilne vinden, slik at du får rodd deg ut til skjæret og tatt deg et bad?
- Ja.
- Begynn med blåbærene. Gå og plukk deg et beger, det er min gave til deg i dag. Plukk deg et beger med lykke, som en av mine sanne venner fortjener du sånt.
- Takk, Sommeren, sa jeg.
- Vet du hva, jeg skal finne fram sola litt ekstra igjen, snart. Vær bare tålmodig, smilte han.

Selveste Nilsen

Du skal ikke reise så langt tilbake i tid før mysteriene møter deg. En av mine mysterier heter Nils - han som var far til den første Nilsen, altså han som ga meg - og en hærskare masse andre etterkommere - navnet Nilsen.

Folk som vet hvordan man slektsforsker har hjulpet meg litt. Noe har jeg funnet ut selv, i jakten på Nils, far til den første Nilsen.

Far min het John Oliver Nilsen.
Farfar het Olaf Kristian Nilsen.
Farfars far het Karl Johan Nilsen.
Og farfars farfar - min tippoldefar - må kanskje ha het Nils.
Eller sagt på annen måte: Faren til Karl Johan Nilsen må ha het Nils.

Og jeg må til Sverige, i jakten på Nils. Vi må til By ved Säffle.

Jeg innbiller meg at det skjedde i en ussel hytte. 24. januar 1857 var det full vinter. Menneskene var pint av sult og kuldegrader og vinden pep rundt veggene. Mye av vinden blåste inn gjennom trekkfulle vegger. I rommet lå den ulykksalige piken Sara Kajsa Carlsdotter og fødte en sønn som snart tok sine første spede skrik.

Det ble starten på et liv nederst på rangstigen. Alvorlig bøyde presten i By kyrka sitt hodet over boken og risset setningen "Fader ej uppgiven" inn ved siden av navnet Carl Johan.

Jeg vet ikke stort hva som skjedde de neste årene. Sara Kajsa ble gjort gravid av nye menn. Hun ble så vidt jeg vet aldri gift, og hun endte sine dager på fattighjem noen tiår senere.

Og spoler vi fremover til 1885, da han giftet seg i Borge kirke med Anna Olsdatter fra Tune. Da presten ville vite hvem faren hans var, svarte Karl Johan Nilsen at det var husmann Nils Nilsson på Sund, et sted ved Säffle, det også.

Og dermed er jeg litt lenger. Karl var ikke den første Nilsen i min slekt. Også hans far het Nilsen, eller på svensk Nilsson. Tror jeg. Og vi har funnet Nils Nilsson i kirkeboken for By.

Dette åpner en spennende mulighet. Det kan være folk i Wermland med etternavnet Nilsson som jeg er i slekt med. Og i teorien er det mulig å finne dem. Finner jeg frem til en annen dokumentert etterkommer av Nils Nilsson på Sund, eller av faren til Nils Nilsson, kan en enkel gentest avsløre om vi er i slekt. Det er sprøtt, men sant.

Likevel er det ikke sikkert Nils Nilsson var faren i det hele tatt. Kanskje var det bare en nødløgn, som Karl Johan dro overfor presten i Borge. Muligens het faren noe helt annet enn Nils. De bare skyldte på ham, sånn i ettertid. Ingen kunne dobbeltsjekke det.



Kanskje har det aldri vært noen Nils på farssiden.

Men det er andre mysterier rundt Karl jeg heller vil ha oppklart først. Han er den eneste jeg har av oldegenerasjonen som jeg ikke har bilde av. Alle de syv andre har jeg sikret bilder av. Ikke Karl.

Jeg vet dessuten minimalt om Karl. Han døde tidlig, og de som husket ham er borte, nesten alle sammen. Jeg vet ikke når han døde, men trolig på starten av 30-tallet.

Og han var en mann som trolig bar på sorger og hemmeligheter. Jeg tror for eksempel at han brøt all kontakt med stedet han kom fra. Med familien han hadde rundt seg. Ikke en eneste svensk slektning er å finne som faddere til noen av barna han fikk i Fredrikstad. En av de få historiene jeg har hørt om Karl, er at han kunne drikke seg full og prate om en bror han så gjerne skulle ha snakket med.
- Du har da ingen bror, svarte hustru Anna.
- Jo, han er jo sjømann, svarte Karl.
- Tull, sa Anna.

Men kirkeboken i By ved Säffle forteller at Karl hadde en to år yngre halvbror Gustaf. Og han kan meget vel ha vært sjømann, kanskje på innlandshavet Väneren.

En annen historie om Karl er at han ofte sang "Ack Wärmland, du sköna" på sine gamle dager.

Ut i fra disse få opplysningene leser jeg at han var en mann som ikke snakket stort om seg selv og som trolig lengtet fryktelig hjem, selv om barndommen hadde vært fattig og dårlig.

Jeg vet jeg burde lete mer. Jeg vet jeg burde finne noen som fortsatt kunne tenkes å huske Karl Johan Nilsen og for eksempel fortelle meg hvordan han så ut.

Det begynner å haste.
Det er slik slektsforskning er.
Jakten på selveste Nilsen fortsetter.

Vi som elsker lego

Ingen bombe, sikkert, men det går altså ikke an å bygge et lysbildeapparat av lego. I så fall er det veldig vanskelig.

Jeg vet det, siden jeg har forsøkt. Det er 42 år siden eller noe sånt, men jeg prøvde virkelig. Ville virkelig, men klarte det ikke.

Lysbildeapparatet inne i skapet fascinerte meg. Av og til tok faren min det frem, satte på et lite bord og viste bilder på den hvite pipa. Der satt vi andektig og så på speilvedte bilder av båten vår. Av søsknene mine som små og da jeg var bitteliten. Ikke minst så vi bilder av teltturer på Akerøya, Hvaler.
- De er speilvendt, sa vi.
- Jada, sa faren min og snudde dem.

Lysbildeapparatet - det ordentlige - ble alltid fryktelig varmt, og da kilte bildeskuffen seg, men jeg rakk å studere det litt, før jeg satte i gang på egen hånd. Med lego.

- Bygger du hus? undret far min, da han kikket inn på rommet der jeg satt dypt konsentrert.
- Nei, sa jeg.
- Neivel, sa han.

Litt senere kom han tilbake på nytt. Husker ikke hvorfor han gjorde det.
- Hva bygger du?
- Et lysbildeapparat...
- ??? sa far min.

I dette øyeblikk viste han en enestående storhet, min kjære far. Han kunne med rette ledd rått, men gjorde det ikke. Han kunne dømt meg nord og ned, men gjorde ikke det, heller.

I stedet bøyde han seg frem og kikket ned i den runde firkanten jeg hadde bygget i lego. Jeg hadde prinsippet klart: En lommelykt tilsvarte den kraftige lampen. En lupe tilsvarte linsen fremst i det ordentlige lysbildeapparatet. Men så var det full brist i logikken.

For jeg hadde ikke noe lysbilde å sette mellom lommelykt og lupe, kun et postkort fra Smögen, og samme hvor mye jeg lyste og speilet, så fikk jeg ikke kastet noe bilde av vakre Smögen opp mot det hvite arket på veggen. Noe av årsaken var selvfølgelig at postkortet ikke er gjennomsiktig
- Du har tenkt riktig, men det der er ille vanskelig, sa pappa John Oliver diplomatisk.
- Fortsett å prøve, det er ikke sikkert du får det til, men klarer du det, er du virkelig flink.

Dermed forsvant han ned trappen igjen, og jeg ble sittende og fikle med denne legoen.

Etter en halv time sluttet lommelyktbatteriet å virke, og jeg plukket lykt og lupe ut av mitt egenbygde lysbildeapparat og pælmet hele dritten i gulvet med et vræl.

Far min var akkurat da ikke like forståelsesfull til min frustrerte reaksjon, siden han lå i etasjen under og sov middag.

Det var enklere å konstruere Brekke sluser i lego hjemme på rommet, etter en lang søndagstur dit med bil. Problemet var at jeg slapp opp for legoklosser - og porter - i andre slusekammer, men det rent tekniske løste jeg.

Dessverre er ikke legokonstruksjoner vanntette, men jeg tenkte i alle fall riktig. Jeg vet det, siden jegn har forsøkt.

Faren min døde dessverre i 1975, og jeg måtte holde på med klossene mine uten å få flere spørsmål om hva jeg drev med. Det handlet mye om legotog før interessen svant.

Da jeg selv fikk barn, visste jeg at lego var riktig. Jeg så hvordan eget avkom brukte klossene på hver sin ulike måte. Sønnen konstruerte fantasifulle saker til egen lek, datteren min laget mange rollespill med figurene, ganske fantastiske på en helt annen måte.

Og jeg nekter å tro at rosa lego kan være feil.
Lego er aldri feil.

Mine gale radiodager - Radio Days 2

Hørt om telefonoverdrag? Sikkert ikke. Blank, smal boks med rød trykknapp. Trykker du den inn, lyser en rød lampe. Telefonoverdrag er et slags telefonapparat - en forbindelse mellom telefonlinje og miksepult. Boksen var livsviktig på en liten radiostasjon. Via denne er det mulig å kringkaste telefonsamtaler mellom studio og innringer.

Trones Nærradio er klistrelappen på min andre periode i livet som jeg kaller Radio Days. Denne gang skal det handle om en liten flik av historien. Tror det kan bli flere historier senere.

Året var 1989, stedet var Trones skole i Namsskogan i Nord-Trøndelag. Vi bygde nærradio i en bitteliten grend i en geografisk stor kommune med mindre enn tusen innbyggere. 8. februar dette året skulle radioen settes i drift. Vi skulle ha vår første sending. Vi var som unger.

Vi hadde teknisk trøbbel.

Vi var to mann med skrujern og loddebolt som slet med å få dette hersens telefonoverdraget til å fungere. Trond Magne Wibe og jeg var to glade amatører som klødde oss i hodet, studerte koblingsskjemaer og kikket på underlige kontakter. Det gikk greit å koble til platespiller, klassettspiller og mikrofoner til miksebordet, men telefonoverdraget ga oss hodebry.

Ferdig montert skulle det være så enkelt: Du tar telefonen, ringer opp noen - eventuelt tar en telefon som ringer - trykker inn rød knapp, legger på røret og skyver deretter opp to spaker på miksebordet. Nå skal programlederen kunne snakke med personen i andre enden. Klart og tydelig.

Men vi slet.

Rundt oss kretset en bekymret - og aldri så lite brysk - rektor Inge Ryan. Radioen var under bygging ved Trones barne- og ungdomsskole, og kvelden før åpningen, var telefonoverdraget fortsatt ikke i drift.

Det hastet.

Ryan var en rektor med store visjoner. Lenge før elevbedrifter og ungt entreprenørskap ble politisk korrekt i Norge var han i full gang med disse tingene. Han lagde flere elevbedrifter, blant annet et elevdrevet bakeri. I skolens mønsterplan fra 1987 var radiosendinger listet opp som en mulig elevaktivitet.
- Det gjør vi, sa en av lærerne, Geir Staldvik.
- Ja, det gjør vi, svarte rektoren.


Ett år senere var skolen i gang med å bygge sin egen nærradio, planlagt for ukentlig en time lange sendinger av og med elever. I tillegg skulle radioen brukes av andre til et mer utvidet kulturtilbud. Vi sendte hver onsdag "Stort og smått fra distriktet" med elever i studio, og "Etter fjøstid" hver fredag med voksne i studio - i praksis mange av lærerne ved skolen. Det var en flytende og diffus grense mellom arbeidstid og dugnad den gangen. Vi var mange i gjengen som drev frem dette. Vi var pionerer. Vi hadde det moro. Og vi ville lykkes.

Det hele var den komplette galskap. En ide så sprø at den bare måtte lykkes.

Ryan prestere å samle 50.000 kroner til radioen, etter at jeg hadde skrevet handleliste over hva vi trengte. Mye av dette etter en tiggerferd blant lokale lag, foreninger og bedrifter.
- Ja, var det rungende svaret fra alle. Det var en morsom og positiv tid.
- Du er en geskjeftig mann, bemerket skolesjefen bekymret til rektor Ryan.

Men vi møtte mye velvilje. Ikke minst fra ansatte i daværende Televerket som skaffet oss sender og samband - som en del av 50.000 kroner-pakken.

Kommunens politikere og rådmann var i starten temmelig skeptisk, men vi fikk dem med oss. Etter hvert ble tonen mer og mer positiv. Vi fikk også penger fra dem.

Sent tirsdag 7. februar fikk vi endelig telefonlyd frem til mikseren. Rektor Ryan så mye lysere på tilværelsen. Han hadde for sikkerhets skyld spurt undervisningsminister Mary Kvidal om å stå for åpningen og fått ja, men meningen var jo å ta dette på telefon. Avtalen om tid for oppringning dagen etter var gjort FØR vi visste om telefonoverdraget fungerte.

Om ettermiddagen onsdag 8. februar spilte vi inn åpningen med Kvidal på kassett. Telefonoverdraget fungerte. Nesten. En lei skjermingsfeil ga en liten brumming i bakgrunnen.

Det ble en fantastisk kveld. Opptaket av hele åpningssendingen ble spilt inn på en dårlig kassettspiller som gikk litt for sakte. Når du spilte av sendingen senere, ble det antydning til smurfelyd. Ikke bare på Kvidal, men elever og intervjuobjekter, inkludert ordfører og andre lokale helter som ble spurt om hva de syntes om å få nærradio i grenda.

Det ble starten på seks flotte år for min del, hvor jeg ble tildelt vervet som radiosjef, senere daglig leder. Trones Nærradio ble sakte men sikkert både utviklet og utvidet.

Ofte var vi kjedelige. Musikkutvalget var elendig. Vi var amatører, store og små, men på det beste tror jeg radioen klarte å skape magi og binde folk mer sammen.

For eksempel var det en lyttersuksess å sende elever ut med kassettopptaker og intervjue gamle mennesker om livet i tømmerskogen og fløterlivet før i tiden.

Men telefonoverdraget ga oss også mye lykke. Tydelig og klart fikk vi inn den ene etter den andre på lufta de kommende årene. Hundrevis av telefoner ble koblet på lufta. Konkurranser, radiobingo og intervjuer. Etterhvert fra Grong i sør til Majavatn i nord, og til og med fra en høytliggende bolig i Skorovatn ringte de oss.

Under den årlige elgjakten - der samfunnet står helt stille i Namsskogan - hadde vi laaange sendinger. En av utfordringene vi ga våre lyttere, var å dikte vers om elgen. Og fra små skogshytter ble det ut i de sene kveldstimer fremført mye kreativt, av menn som ellers kunne være kjent for å være av den alvorlige og tause sorten.

Nærradiotiden - Radio Days 2 - var en skrekkelig morsom og rik tid. Jeg savner den ofte, men vet for egen del at den ikke kunne vare evig.

Og jeg ser i ettertid at telefonoverdraget var juvelen i det lille studioet. Det var denne lille boksen som gjorde nærradioen toveis og stor, som knyttet oss til resten av verden.

Det er 23 år siden Mary Kvidal - som første intervjuobjekt - ble koblet på lufta hos oss.

Tror ikke så mange egentlig husker Mary Kvidal.

Jeg husker henne godt.

Men mest husker jeg den usigelige lykken over at telefonoverdraget faktisk fungerte.

Å skrive en roman

Jeg har en gammel venn - la oss kalle ham Kenneth - som er bilmekaniker. Hele dagen skrur han på biler der inne i verkstedet. Han møter høyst ulike mennesker med høyst ulike biler. Han klør seg i hodet og løser problemer. Dette har han holdt på med i mange år. Han kan faget sitt.

På fritiden vil han koble av med noe annet, så da skrur han forsyne meg på bil, da også. Men å skru på fritiden, det er noe helt annet - det er jo en grombil han har stående i sin garasje, et lekkert flak av en gammel skjønnhet.

Han har ingen hast med hobbyen sin. Hver eneste skrue er løsnet. Hver eneste del er plukket ut av bilen som han fant nedstøvet på en gammel låve. Hver eneste lille del som trenger å byttes ut skal byttes ut. Han gnikker og polerer, smører og renser, nynner og banner. Skrur ting sammen igjen.

Sakte, men sikkert blir bilen et restaurert vidunder.

Stundom må han la hobbyen ligge. Stundom må han gjøre noe annet. Som å passe på at den gamle håpløse faren hans ikke setter pengene sine over styr igjen. Aller best liker Kenneth å lete etter et eller annet til bilen som ikke er å oppdrive, men som viser seg å være mulig å oppdrive likevel. Det kan ta skrekkelig lang tid å lete opp ting som ikke lar seg oppdrive, skjønner man jo. Men når det kommer slike deler med budbil eller post, er det en desto større glede å kunne pakke dem ut, skru dem på plass og se at de passer.

Ofte tenker jeg at min venn bilmekanikeren og  jeg har noe felles. Jeg har ingen stor og vidunderlig bil å bygge opp på nytt, men jeg har drøye 80 A4-sider i en påbegynt roman, liggende på en disk. Det er min kjæledegge, min lille hobby, det lille prosjektet jeg tar frem når jeg har lyst og tid.

For selv om du mekker sammen tekst hele dagen i en avisredaksjon, kan det være meningsfylt og moro å leke med tekst også på fritiden. Da får du gnikke og polere på ord så lenge du vil.

Ingen andre enn meg har lest disse sidene, og jeg vet heller ikke om det noen gang skjer. Dette er mitt. Jeg er sjefen. Det er helt uviktig akkurat nå. Kanskje publiserer jeg en smakebit senere her på bloggen. Jeg har likevel lyst til å ha lesere, hvis jeg får det til, akkurat som Kenneth sikkert inviterer på kjøretur, dersom han får skilter på den gamle skjønnhet.

Romanen min er ikke ferdig, men jeg er kommet i siget. 80 sider er for lite. Det bør bli minst 70 sider til. Og stadig dukker det opp deler som har manglet. Deler som ikke var å oppdrive, men som er å oppdrive likevel. Det er godt å kunne skru dem på plass og se at de passer. Noen deler må jeg sende tilbake til der de kom fra.

Jeg kommer foreløpig ikke til å avsløre for deg hva romanen handler om, annet enn at alt er oppdiktet. Ingen skal heller være redd for å bli gjenkjent. Jeg driver som en slags Doktor Frankenstein, det vil si å sette sammen nye mennesker med deler fra mange andre. Utfordringen er fortsatt å hindre at slike sammensatte skapninger blir monstre.

Romanen er en fortelling, det vil si at jeg forteller en historie med start og slutt. Jeg bruker gammeldags fortellerteknikk. Det finnes en hovedperson, og han får en rekke utfordringer å løse underveis. En slik fortelling skal jo være en slags hinderløype, der hovedpersonen/helten jobber seg fremover, og hvor det finnes hjelpere og motstandere.

Ideen om en roman bare ramlet ned. Jeg hadde en gang skrevet en novelle. Og enda en. Ingen av dem er noen sinne publisert. Og så begynte jeg å tenke på den tredje. Så skjønte jeg at man kunne slå dem sammen til en større fortelling. Ikke ved å skjøte dem sammen etter hverandre, men å legge dem oppe på hverandre.

Slik blir hovedpersonen sysselsatt med flere utfordringer samtidig. Han skal prøve å få seg fast ansettelse, skaffe seg dame og løse mysteriet der inne i skogen. Samtidig skal han takle møtene med noen ganske smågale mennesker rundt seg.

Når man legger tre noveller - eller enkelthistorier - oppe på hverandre, så skjer det noe mystisk. En pluss en pluss en pluss en er mye mer enn tre. Det dukker opp helt nye små historier og legger seg inntil. Det er bare å skru dem fast. De fleste passer. Ord avler ord. 

Jeg kommer neppe gi ut romanen min mellom to permer. Tror rett og slett ikke jeg tør å sende den ferdige teksten og få den refusert. Det er mange andre der ute som driver som meg. Det er mange som gjerne skulle gitt ut noe.Jeg er ikke den nye Hamsun, for å si det sånn.

Skulle jeg få noe som likner på en ferdig tekst noen gang, kan det hende jeg gir den ut elektronisk. Enten som ebok, eller rett og slett bare blogger den, slik at den som gidder det kan lese den, helt gratis.

For som bilmekaniker-vennen min sier:
- Jeg bygger ikke opp den amerikaneren for å selge den etterpå. Dette handler om noe helt annet. Det handler om å kose seg litt når du har fritid og ekstra ork.

Jeg tror Kenneth - som han heter - og jeg tenker svært likt. Jeg pleier å svare ham:
- Men du har da vel heller ikke tenkt å gi bort bilen når den er ferdig?
Vi har ikke helt funnet ut av dette, Kenneth og jeg.

Forresten finnes ikke Kenneth på ordentlig.

Han er en av flere som dukker opp underveis i romanen min. Han er ikke hovedpersonen. Men jeg har virkelig begynt å få stor sans for den fyren. Ham og mange andre der inne på disken.

Radio Days

Jeg har to perioder i livet jeg kaller Radio Days. Denne gang mimrer jeg litt om den første.

Jeg kan ha vært åtte-ni år - altså rundt 1973 - da jeg en kveld fant et par gamle svarte hodetelefoner i kjelleren hjemme på Kråkerøy. De var laget av metall og var vonde å ha på seg. Bøylen var stiv. Ledningen var gammel og morken og luktet - ja, gammel ledning.

Noen dager senere fant jeg noe rart på kjøkkenbenken.
- Det er en liten radio, sa far min. Han jobbet på en radiofabrikk og var nyss kommet hjem og var klar for fiskepinner til middag.

Den kunne ikke vært mer primitiv, radioen. En liten brun plate - som luktet akkurat som en liten brun plate inne i et ordentlig radioapparat - lå der på bordet. I hvert hjørne var det en skrukobling, som far min kalte bøssing. Mellom to av disse skruene var det koblet en liten plastspole. Mellom to av de andre var det koblet en bitteliten del som far min kalte diode. Og så var det en liten ledning mellom to andre bøssinger, og det var det. Batteri var ikke nødvendig.

Plastspolen var festet til platen med tanntråd. (Far min fant stadig på nye anvendelser av tanntråd. Bra tråd, det. Brukes til alt. En gang reparerte han det sprukne akebrettet mitt med tanntråd.)

Det ble en forunderlig kveld. Vi skrudde fast en grønn ledning i det ene hjørnet, kastet ledningen ut av vinduet i andre etasje. Deretter koblet vi på hodetelefonen fra kjelleren noen dager før på to andre bøssinger. Den fjerde bøssingen koblet vi ingen ting på.

- Hører du noe? spurte far min.
 - Svakt, sa seg - meget skuffet.
Så gjorde han noe mystisk. Flyttet litt på jernkjernen inne i spolen, og vips var lyden sterk og klar.
- De snakker i radioen, hylte jeg av glede, og fikk beskjed om å roe meg ned, selv om han var like ivrig som meg etter å høre.

Kvelden ble starten på mine første Radio Days.

Det eneste programmet man kunne høre i de grusomme hodetelefonene var NRK Utlandssendingen, som sendte det samme 12 ganger hvert døgn. Senderen sto på Øra den gang, tvers over Glomma. Den var sterk. Meget sterk. Ofte slo radioen inn der den ikke skulle slå inn. På elektriske orgler, høyttaleranlegget i kirken, telefonen og svensk tv1. Men jeg lyttet og jeg lyttet. Hørte folk hilse til Andreas som var i båt på Fjerne Østen. Nyheter og musikk. Jeg satt som fjetret og hørte NRK sende nyheter på spansk. Skjønte ikke en dritt.

Jeg mistet min pappa like etter. Han døde da jeg var 11. Men han rakk å vekke interessen min for radio og småkoblinger. Det er godt mora mi aldri har fått vite hvor mange ganger jeg var på taket i et forsøk på å få til en bedre antenne og ta inn noe mer enn NRK Utenlandssendingen. Du kan nemlig bli litt lei av å høre folk hilse til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen. I en alder av 14 år krøp jeg en regnværsdag inn på knekottet og fant en gammel platespiller. Tok den med ut og koblet den til en ordentlig reiseradio, slik man gjorde før i tiden når man skulle "spille grammafon". Snart hørte jeg lystige mexicanske trompettoner fra radioen, spilt av en gjeng sjarmører i fargerike klær, ifølge omslaget. Da låten var ferdig, hørte jeg også NRK Utenlandssendingen fra Øra slå inn i bakgrunnen. De hilste til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen.

Så skjedde det noe vidunderlig. Min storesøster ga meg sin gamle radio, og den var prikk lik den første. Jeg var i fyr og flamme den kvelden. Nå splittet jeg signalet fra platespilleren i to, loddet nye koblinger og koblet til to like radioer og fikk stereosignal. Jeg var i strålende humør. Hørte George Harrison synge "Here comes the sun", et spor som har ganske mye stereolyd. Jeg var oppglødd. Satt kveld etter kveld og lyttet på mitt lille svært primitive stereoanlegg. Særlig starten på "Here comes the sun", der lyden liksom plutselig sprer seg til begge kanaler.

Sammen med en kompis fraktet vi en gammel kano ned til Glomma (mor jobbet kveldsskift og visste ingen ting), padlet mellom svenskebåter og fraktebåter over til Øra, der det den gang var søppelfylling. Der skrudde jeg ut gamle høyttalerelementer fra utrangerte tv-er, tok dem med hjem og bygde egne høyttalerkasser til hver av dem. Lyden var elendig.

Men det var mitt eget stereoanlegg. Bare så synd at NRK Utenlandssendingen stadig hørtes mellom låtene. Dessuten gikk ikke platespilleren i riktig hastighet. Etter hva jeg klarte å telle før jeg ble altfor svimmel, roterte tallerkene bare 31 ganger per minutt, ikke 33 ganger. Dermed ble lyden feil. Å sjekke om det var 45 omdreininger per minutt klarte jeg ikke.

Appetitten for å lage eget stereoanlegg forsvant over tid. Endelig skudd for baugen kom da kompisen min kjøpte seg Bang og Olufsen-anlegg. Lekre greier. Jeg var syk av misunnelse.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19. Det siste året brukte jeg noe av fritiden på å lage meg en mikrofon til elgitar. Jeg skrudde ut innmaten i de gamle hodetelefonene og brukte de små spolene som mikrofon for kassegitaren min. Det fungerte, men bare for to strenger av gangen. Og selv om jeg festet dem med tanntråd, fikk jeg ikke dette til å sitte ordentlig fast på gitaren.

Og dersom jeg tok en pause i spillingen, hørte jeg selvfølgelig - klart og tydelig - NRK Utenlandssendingen.

De hilste til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen.