Å skrive en roman

Jeg har en gammel venn - la oss kalle ham Kenneth - som er bilmekaniker. Hele dagen skrur han på biler der inne i verkstedet. Han møter høyst ulike mennesker med høyst ulike biler. Han klør seg i hodet og løser problemer. Dette har han holdt på med i mange år. Han kan faget sitt.

På fritiden vil han koble av med noe annet, så da skrur han forsyne meg på bil, da også. Men å skru på fritiden, det er noe helt annet - det er jo en grombil han har stående i sin garasje, et lekkert flak av en gammel skjønnhet.

Han har ingen hast med hobbyen sin. Hver eneste skrue er løsnet. Hver eneste del er plukket ut av bilen som han fant nedstøvet på en gammel låve. Hver eneste lille del som trenger å byttes ut skal byttes ut. Han gnikker og polerer, smører og renser, nynner og banner. Skrur ting sammen igjen.

Sakte, men sikkert blir bilen et restaurert vidunder.

Stundom må han la hobbyen ligge. Stundom må han gjøre noe annet. Som å passe på at den gamle håpløse faren hans ikke setter pengene sine over styr igjen. Aller best liker Kenneth å lete etter et eller annet til bilen som ikke er å oppdrive, men som viser seg å være mulig å oppdrive likevel. Det kan ta skrekkelig lang tid å lete opp ting som ikke lar seg oppdrive, skjønner man jo. Men når det kommer slike deler med budbil eller post, er det en desto større glede å kunne pakke dem ut, skru dem på plass og se at de passer.

Ofte tenker jeg at min venn bilmekanikeren og  jeg har noe felles. Jeg har ingen stor og vidunderlig bil å bygge opp på nytt, men jeg har drøye 80 A4-sider i en påbegynt roman, liggende på en disk. Det er min kjæledegge, min lille hobby, det lille prosjektet jeg tar frem når jeg har lyst og tid.

For selv om du mekker sammen tekst hele dagen i en avisredaksjon, kan det være meningsfylt og moro å leke med tekst også på fritiden. Da får du gnikke og polere på ord så lenge du vil.

Ingen andre enn meg har lest disse sidene, og jeg vet heller ikke om det noen gang skjer. Dette er mitt. Jeg er sjefen. Det er helt uviktig akkurat nå. Kanskje publiserer jeg en smakebit senere her på bloggen. Jeg har likevel lyst til å ha lesere, hvis jeg får det til, akkurat som Kenneth sikkert inviterer på kjøretur, dersom han får skilter på den gamle skjønnhet.

Romanen min er ikke ferdig, men jeg er kommet i siget. 80 sider er for lite. Det bør bli minst 70 sider til. Og stadig dukker det opp deler som har manglet. Deler som ikke var å oppdrive, men som er å oppdrive likevel. Det er godt å kunne skru dem på plass og se at de passer. Noen deler må jeg sende tilbake til der de kom fra.

Jeg kommer foreløpig ikke til å avsløre for deg hva romanen handler om, annet enn at alt er oppdiktet. Ingen skal heller være redd for å bli gjenkjent. Jeg driver som en slags Doktor Frankenstein, det vil si å sette sammen nye mennesker med deler fra mange andre. Utfordringen er fortsatt å hindre at slike sammensatte skapninger blir monstre.

Romanen er en fortelling, det vil si at jeg forteller en historie med start og slutt. Jeg bruker gammeldags fortellerteknikk. Det finnes en hovedperson, og han får en rekke utfordringer å løse underveis. En slik fortelling skal jo være en slags hinderløype, der hovedpersonen/helten jobber seg fremover, og hvor det finnes hjelpere og motstandere.

Ideen om en roman bare ramlet ned. Jeg hadde en gang skrevet en novelle. Og enda en. Ingen av dem er noen sinne publisert. Og så begynte jeg å tenke på den tredje. Så skjønte jeg at man kunne slå dem sammen til en større fortelling. Ikke ved å skjøte dem sammen etter hverandre, men å legge dem oppe på hverandre.

Slik blir hovedpersonen sysselsatt med flere utfordringer samtidig. Han skal prøve å få seg fast ansettelse, skaffe seg dame og løse mysteriet der inne i skogen. Samtidig skal han takle møtene med noen ganske smågale mennesker rundt seg.

Når man legger tre noveller - eller enkelthistorier - oppe på hverandre, så skjer det noe mystisk. En pluss en pluss en pluss en er mye mer enn tre. Det dukker opp helt nye små historier og legger seg inntil. Det er bare å skru dem fast. De fleste passer. Ord avler ord. 

Jeg kommer neppe gi ut romanen min mellom to permer. Tror rett og slett ikke jeg tør å sende den ferdige teksten og få den refusert. Det er mange andre der ute som driver som meg. Det er mange som gjerne skulle gitt ut noe.Jeg er ikke den nye Hamsun, for å si det sånn.

Skulle jeg få noe som likner på en ferdig tekst noen gang, kan det hende jeg gir den ut elektronisk. Enten som ebok, eller rett og slett bare blogger den, slik at den som gidder det kan lese den, helt gratis.

For som bilmekaniker-vennen min sier:
- Jeg bygger ikke opp den amerikaneren for å selge den etterpå. Dette handler om noe helt annet. Det handler om å kose seg litt når du har fritid og ekstra ork.

Jeg tror Kenneth - som han heter - og jeg tenker svært likt. Jeg pleier å svare ham:
- Men du har da vel heller ikke tenkt å gi bort bilen når den er ferdig?
Vi har ikke helt funnet ut av dette, Kenneth og jeg.

Forresten finnes ikke Kenneth på ordentlig.

Han er en av flere som dukker opp underveis i romanen min. Han er ikke hovedpersonen. Men jeg har virkelig begynt å få stor sans for den fyren. Ham og mange andre der inne på disken.

Radio Days

Jeg har to perioder i livet jeg kaller Radio Days. Denne gang mimrer jeg litt om den første.

Jeg kan ha vært åtte-ni år - altså rundt 1973 - da jeg en kveld fant et par gamle svarte hodetelefoner i kjelleren hjemme på Kråkerøy. De var laget av metall og var vonde å ha på seg. Bøylen var stiv. Ledningen var gammel og morken og luktet - ja, gammel ledning.

Noen dager senere fant jeg noe rart på kjøkkenbenken.
- Det er en liten radio, sa far min. Han jobbet på en radiofabrikk og var nyss kommet hjem og var klar for fiskepinner til middag.

Den kunne ikke vært mer primitiv, radioen. En liten brun plate - som luktet akkurat som en liten brun plate inne i et ordentlig radioapparat - lå der på bordet. I hvert hjørne var det en skrukobling, som far min kalte bøssing. Mellom to av disse skruene var det koblet en liten plastspole. Mellom to av de andre var det koblet en bitteliten del som far min kalte diode. Og så var det en liten ledning mellom to andre bøssinger, og det var det. Batteri var ikke nødvendig.

Plastspolen var festet til platen med tanntråd. (Far min fant stadig på nye anvendelser av tanntråd. Bra tråd, det. Brukes til alt. En gang reparerte han det sprukne akebrettet mitt med tanntråd.)

Det ble en forunderlig kveld. Vi skrudde fast en grønn ledning i det ene hjørnet, kastet ledningen ut av vinduet i andre etasje. Deretter koblet vi på hodetelefonen fra kjelleren noen dager før på to andre bøssinger. Den fjerde bøssingen koblet vi ingen ting på.

- Hører du noe? spurte far min.
 - Svakt, sa seg - meget skuffet.
Så gjorde han noe mystisk. Flyttet litt på jernkjernen inne i spolen, og vips var lyden sterk og klar.
- De snakker i radioen, hylte jeg av glede, og fikk beskjed om å roe meg ned, selv om han var like ivrig som meg etter å høre.

Kvelden ble starten på mine første Radio Days.

Det eneste programmet man kunne høre i de grusomme hodetelefonene var NRK Utlandssendingen, som sendte det samme 12 ganger hvert døgn. Senderen sto på Øra den gang, tvers over Glomma. Den var sterk. Meget sterk. Ofte slo radioen inn der den ikke skulle slå inn. På elektriske orgler, høyttaleranlegget i kirken, telefonen og svensk tv1. Men jeg lyttet og jeg lyttet. Hørte folk hilse til Andreas som var i båt på Fjerne Østen. Nyheter og musikk. Jeg satt som fjetret og hørte NRK sende nyheter på spansk. Skjønte ikke en dritt.

Jeg mistet min pappa like etter. Han døde da jeg var 11. Men han rakk å vekke interessen min for radio og småkoblinger. Det er godt mora mi aldri har fått vite hvor mange ganger jeg var på taket i et forsøk på å få til en bedre antenne og ta inn noe mer enn NRK Utenlandssendingen. Du kan nemlig bli litt lei av å høre folk hilse til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen. I en alder av 14 år krøp jeg en regnværsdag inn på knekottet og fant en gammel platespiller. Tok den med ut og koblet den til en ordentlig reiseradio, slik man gjorde før i tiden når man skulle "spille grammafon". Snart hørte jeg lystige mexicanske trompettoner fra radioen, spilt av en gjeng sjarmører i fargerike klær, ifølge omslaget. Da låten var ferdig, hørte jeg også NRK Utenlandssendingen fra Øra slå inn i bakgrunnen. De hilste til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen.

Så skjedde det noe vidunderlig. Min storesøster ga meg sin gamle radio, og den var prikk lik den første. Jeg var i fyr og flamme den kvelden. Nå splittet jeg signalet fra platespilleren i to, loddet nye koblinger og koblet til to like radioer og fikk stereosignal. Jeg var i strålende humør. Hørte George Harrison synge "Here comes the sun", et spor som har ganske mye stereolyd. Jeg var oppglødd. Satt kveld etter kveld og lyttet på mitt lille svært primitive stereoanlegg. Særlig starten på "Here comes the sun", der lyden liksom plutselig sprer seg til begge kanaler.

Sammen med en kompis fraktet vi en gammel kano ned til Glomma (mor jobbet kveldsskift og visste ingen ting), padlet mellom svenskebåter og fraktebåter over til Øra, der det den gang var søppelfylling. Der skrudde jeg ut gamle høyttalerelementer fra utrangerte tv-er, tok dem med hjem og bygde egne høyttalerkasser til hver av dem. Lyden var elendig.

Men det var mitt eget stereoanlegg. Bare så synd at NRK Utenlandssendingen stadig hørtes mellom låtene. Dessuten gikk ikke platespilleren i riktig hastighet. Etter hva jeg klarte å telle før jeg ble altfor svimmel, roterte tallerkene bare 31 ganger per minutt, ikke 33 ganger. Dermed ble lyden feil. Å sjekke om det var 45 omdreininger per minutt klarte jeg ikke.

Appetitten for å lage eget stereoanlegg forsvant over tid. Endelig skudd for baugen kom da kompisen min kjøpte seg Bang og Olufsen-anlegg. Lekre greier. Jeg var syk av misunnelse.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19. Det siste året brukte jeg noe av fritiden på å lage meg en mikrofon til elgitar. Jeg skrudde ut innmaten i de gamle hodetelefonene og brukte de små spolene som mikrofon for kassegitaren min. Det fungerte, men bare for to strenger av gangen. Og selv om jeg festet dem med tanntråd, fikk jeg ikke dette til å sitte ordentlig fast på gitaren.

Og dersom jeg tok en pause i spillingen, hørte jeg selvfølgelig - klart og tydelig - NRK Utenlandssendingen.

De hilste til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen.

Fattig trøst

Smaken av en neve villbringebær er noe av mange små ting jeg gleder meg til i det nye året. Det er nemlig noe enkelt og fantastisk, dette. Å komme svett og trett ut av en skog etter en trimtur. Stanse ved en veigrøft, raske til seg noen dyprøde bringebær, sjekke at de er uten mark og deretter hive innpå.

Det er smak av sommer, det.

Nå ved nyttår kan man sette seg ambisiøse mål. I årevis har jeg for eksempel syslet med tanken på å bli rik og slank, men jeg innser at dette blir vanskelig. Det er steder jeg ønsker å reise. Det er bøker jeg kunne tenke meg å skrive. Bilder jeg gjerne skulle ta, mennesker jeg gjerne vil møte, båter og tral jeg gjerne vil eie. Horisonter jeg gjerne vil se.

Mange av slike mål er så krevende å nå. Da gjelder det å trøste seg med de mer oppnåelige målene, eller sagt på annen måte: Å glede seg til de små hyggestundene som garantert kommer i 2012.

Smaken av bringebær etter en løpetur er da et beskjedent mål. Men i noen få sekunder rommer de en fantastisk lykke. Det gjelder å stjele seg noen stunder med slik lykke på jord.

Det er mer:
Jeg gleder meg til lukten av snø som smelter. Du vet: Lukten av rå tåke som spiser snøen. Jeg gleder meg vilt til alle de lange, lyse kveldene, med lubne toner fra svarttrosten.

Jeg lengter etter synet av rød kveldssol som forgyller furulegger. Sykkelturer gjennom eldgamle kulturlandskap. Jeg gleder meg til roturer over blikkstille sjø. Kanskje et nakenbad fra et ensomt svaberg.

Jeg gleder meg til lukten av kjøtt som brunes i en jerngryte på kokeplate utenfor hytteveggen. Jeg vet det skal bli noen grytidlige kaffekopper ved inngangsdøra på mitt eget hus, kruttsterk kaffe som kan drikkes i en eventyrlig stillhet før vinkelslipere, høytrykksspylere, gravemaskiner og skytestevner voldtar dagen.

Jeg gleder meg til å le sammen med mennesker som står meg nær. Jeg gleder meg til å slumre i skyggen, med 19 grader i lufta. Jeg gleder meg til høstklare dager, hvor du kan stå oppe på en høyde og drømme deg langt bort.

Jeg skal ikke nevne alt, men det er mye å glede seg til.

Som du skjønner, har jeg ikke de store ambisjonene. Målet er faktisk å bli enda flinkere til å kose seg med de små stundene, det vil si å sanse verden rundt meg.

Det finnes også en annen grunn til at jeg tenker og skriver alt dette: Sommeren 2011 var grusom. Ondskap og død. Jeg kjente ingen av ofrene direkte, men er en av mange som er skrekkelig opprørt.

Det hjelper å tenke på noe annet. Å tvinge seg selv til å tenke på smaken av villbringebær og svarttrostsang. På de gode tingene i livet.

Det er en fattig trøst. Og for meg er den helt nødvendig.