Radio Days

Jeg har to perioder i livet jeg kaller Radio Days. Denne gang mimrer jeg litt om den første.

Jeg kan ha vært åtte-ni år - altså rundt 1973 - da jeg en kveld fant et par gamle svarte hodetelefoner i kjelleren hjemme på Kråkerøy. De var laget av metall og var vonde å ha på seg. Bøylen var stiv. Ledningen var gammel og morken og luktet - ja, gammel ledning.

Noen dager senere fant jeg noe rart på kjøkkenbenken.
- Det er en liten radio, sa far min. Han jobbet på en radiofabrikk og var nyss kommet hjem og var klar for fiskepinner til middag.

Den kunne ikke vært mer primitiv, radioen. En liten brun plate - som luktet akkurat som en liten brun plate inne i et ordentlig radioapparat - lå der på bordet. I hvert hjørne var det en skrukobling, som far min kalte bøssing. Mellom to av disse skruene var det koblet en liten plastspole. Mellom to av de andre var det koblet en bitteliten del som far min kalte diode. Og så var det en liten ledning mellom to andre bøssinger, og det var det. Batteri var ikke nødvendig.

Plastspolen var festet til platen med tanntråd. (Far min fant stadig på nye anvendelser av tanntråd. Bra tråd, det. Brukes til alt. En gang reparerte han det sprukne akebrettet mitt med tanntråd.)

Det ble en forunderlig kveld. Vi skrudde fast en grønn ledning i det ene hjørnet, kastet ledningen ut av vinduet i andre etasje. Deretter koblet vi på hodetelefonen fra kjelleren noen dager før på to andre bøssinger. Den fjerde bøssingen koblet vi ingen ting på.

- Hører du noe? spurte far min.
 - Svakt, sa seg - meget skuffet.
Så gjorde han noe mystisk. Flyttet litt på jernkjernen inne i spolen, og vips var lyden sterk og klar.
- De snakker i radioen, hylte jeg av glede, og fikk beskjed om å roe meg ned, selv om han var like ivrig som meg etter å høre.

Kvelden ble starten på mine første Radio Days.

Det eneste programmet man kunne høre i de grusomme hodetelefonene var NRK Utlandssendingen, som sendte det samme 12 ganger hvert døgn. Senderen sto på Øra den gang, tvers over Glomma. Den var sterk. Meget sterk. Ofte slo radioen inn der den ikke skulle slå inn. På elektriske orgler, høyttaleranlegget i kirken, telefonen og svensk tv1. Men jeg lyttet og jeg lyttet. Hørte folk hilse til Andreas som var i båt på Fjerne Østen. Nyheter og musikk. Jeg satt som fjetret og hørte NRK sende nyheter på spansk. Skjønte ikke en dritt.

Jeg mistet min pappa like etter. Han døde da jeg var 11. Men han rakk å vekke interessen min for radio og småkoblinger. Det er godt mora mi aldri har fått vite hvor mange ganger jeg var på taket i et forsøk på å få til en bedre antenne og ta inn noe mer enn NRK Utenlandssendingen. Du kan nemlig bli litt lei av å høre folk hilse til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen. I en alder av 14 år krøp jeg en regnværsdag inn på knekottet og fant en gammel platespiller. Tok den med ut og koblet den til en ordentlig reiseradio, slik man gjorde før i tiden når man skulle "spille grammafon". Snart hørte jeg lystige mexicanske trompettoner fra radioen, spilt av en gjeng sjarmører i fargerike klær, ifølge omslaget. Da låten var ferdig, hørte jeg også NRK Utenlandssendingen fra Øra slå inn i bakgrunnen. De hilste til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen.

Så skjedde det noe vidunderlig. Min storesøster ga meg sin gamle radio, og den var prikk lik den første. Jeg var i fyr og flamme den kvelden. Nå splittet jeg signalet fra platespilleren i to, loddet nye koblinger og koblet til to like radioer og fikk stereosignal. Jeg var i strålende humør. Hørte George Harrison synge "Here comes the sun", et spor som har ganske mye stereolyd. Jeg var oppglødd. Satt kveld etter kveld og lyttet på mitt lille svært primitive stereoanlegg. Særlig starten på "Here comes the sun", der lyden liksom plutselig sprer seg til begge kanaler.

Sammen med en kompis fraktet vi en gammel kano ned til Glomma (mor jobbet kveldsskift og visste ingen ting), padlet mellom svenskebåter og fraktebåter over til Øra, der det den gang var søppelfylling. Der skrudde jeg ut gamle høyttalerelementer fra utrangerte tv-er, tok dem med hjem og bygde egne høyttalerkasser til hver av dem. Lyden var elendig.

Men det var mitt eget stereoanlegg. Bare så synd at NRK Utenlandssendingen stadig hørtes mellom låtene. Dessuten gikk ikke platespilleren i riktig hastighet. Etter hva jeg klarte å telle før jeg ble altfor svimmel, roterte tallerkene bare 31 ganger per minutt, ikke 33 ganger. Dermed ble lyden feil. Å sjekke om det var 45 omdreininger per minutt klarte jeg ikke.

Appetitten for å lage eget stereoanlegg forsvant over tid. Endelig skudd for baugen kom da kompisen min kjøpte seg Bang og Olufsen-anlegg. Lekre greier. Jeg var syk av misunnelse.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19. Det siste året brukte jeg noe av fritiden på å lage meg en mikrofon til elgitar. Jeg skrudde ut innmaten i de gamle hodetelefonene og brukte de små spolene som mikrofon for kassegitaren min. Det fungerte, men bare for to strenger av gangen. Og selv om jeg festet dem med tanntråd, fikk jeg ikke dette til å sitte ordentlig fast på gitaren.

Og dersom jeg tok en pause i spillingen, hørte jeg selvfølgelig - klart og tydelig - NRK Utenlandssendingen.

De hilste til han Andreas i utenriksfart på Fjerne Østen.