Stålsatt for Ikea

Det var denne kvelden det skulle skje. Fruen, frøkna og jeg skulle til Ikea for å kjøpe bokhylle til datteren. Hun flytter nemlig ut, derfor ny bokhylle. Hun må jo lage orden og reda på rommet hjemme før hun flytter.

Ikke helt logisk, men greit nok. Jeg hadde stålsatt meg. Riktig nok fikk jeg vondt i ryggen to kvelder før Ikea, men tro ikke at jeg ville sabotere turen. Jeg hater å shoppe. Ikke skulle jeg ha noe, heller. Men man ofrer seg.

Mest håpet jeg å få gå litt denne kvelden – med dempesåler – inne mens regnet høljet ute. Det er bra å gå når du har vondt i ryggen, har jeg hørt. Jeg tenkte å gå flere runder. Ikke for å glane på varene. Slikt er jo aldeles bortkastet. Hvorfor kikke på ting du ikke har tenkt til å kjøpe?

Ikea var som ventet. Et sant kaos av ungdom som skulle starte hybellivet, veletablerte som vil ha nytt kjøkken til jul, og nye landsmenn som trenger det aller meste til starten sin. Her var også hippe svenske menn – med utmerket serviceinnstilling, fletter i skjegg og nakke og ikeaklær. Her var fjonge, franske kjei som utrolig nok falt i staver over glorete plakater.

Overraskende nok ble det ikke mer enn en runde på meg i Ikeas gale verden. Fruen var nok hektet på å kikke mye mer, men tenåringsfrøkna ikke. Hun fant bokhylla si kjapt, og hun anså fra da at Ikea-besøket burde avsluttes. I et kort øyeblikk tenkte jeg stolt at så har hun i alle fall arvet farens gen for de kjappe bokhyllekjøp.
– Jenta si det, tenkte jeg mykt.
– Kaster ikke bort tiden på shopping, denne jenta, nei.

Så derfor begynte vi å sige mot utgangen, mye tidligere enn fruen satte pris på. Jeg var visst mest i siget.
Med ett var mor og datter bak meg. Jeg tok frem den krøllete lappen, fant meg en handlevogn, fant bokhylla som datteren skulle ha.

Jeg fant litt mer, forresten. Jeg fant grisebillige hagestoler i tre. Riktig nok litt for korte i ryggen og litt for lave seter, men billig, da gett. Jeg fant et stygt, grisebillig rundt plastbord til hyttebruk, dessuten det lille kvadratiske bordet til 39 kroner som vi alltid kjøper.

Hjemturen i regnværet ble spesiell. Søppelsekkene ville hele tiden blåse av esken på taket. Vi måtte stanse underveis å reime plasten enda mer fast, Klissvåt hev jeg meg inn i bilen. Jeg hadde selvsagt glemt den vonde ryggen, og mitt smertebrøl skremte dessverre mannen som fylte bensin like ved.
Om kvelden – over konjakkglasset – innså jeg at Ikea hadde lurt meg til å shoppe likevel.

Forresten hadde datteren min shoppet en del, hun også.
Jeg måtte smile for meg selv.