Hørt om telefonoverdrag? Sikkert ikke. Blank, smal boks med rød trykknapp. Trykker du den inn, lyser en rød lampe. Telefonoverdrag er et slags telefonapparat - en forbindelse mellom telefonlinje og miksepult. Boksen var livsviktig på en liten radiostasjon. Via denne er det mulig å kringkaste telefonsamtaler mellom studio og innringer.
Trones Nærradio er klistrelappen på min andre periode i livet som jeg kaller Radio Days. Denne gang skal det handle om en liten flik av historien. Tror det kan bli flere historier senere.
Året var 1989, stedet var Trones skole i Namsskogan i Nord-Trøndelag. Vi bygde nærradio i en bitteliten grend i en geografisk stor kommune med mindre enn tusen innbyggere. 8. februar dette året skulle radioen settes i drift. Vi skulle ha vår første sending. Vi var som unger.
Vi hadde teknisk trøbbel.
Vi var to mann med skrujern og loddebolt som slet med å få dette hersens telefonoverdraget til å fungere. Trond Magne Wibe og jeg var to glade amatører som klødde oss i hodet, studerte koblingsskjemaer og kikket på underlige kontakter. Det gikk greit å koble til platespiller, klassettspiller og mikrofoner til miksebordet, men telefonoverdraget ga oss hodebry.
Ferdig montert skulle det være så enkelt: Du tar telefonen, ringer opp noen - eventuelt tar en telefon som ringer - trykker inn rød knapp, legger på røret og skyver deretter opp to spaker på miksebordet. Nå skal programlederen kunne snakke med personen i andre enden. Klart og tydelig.
Men vi slet.
Rundt oss kretset en bekymret - og aldri så lite brysk - rektor Inge Ryan. Radioen var under bygging ved Trones barne- og ungdomsskole, og kvelden før åpningen, var telefonoverdraget fortsatt ikke i drift.
Det hastet.
Ryan var en rektor med store visjoner. Lenge før elevbedrifter og ungt entreprenørskap ble politisk korrekt i Norge var han i full gang med disse tingene. Han lagde flere elevbedrifter, blant annet et elevdrevet bakeri. I skolens mønsterplan fra 1987 var radiosendinger listet opp som en mulig elevaktivitet.
- Det gjør vi, sa en av lærerne, Geir Staldvik.
- Ja, det gjør vi, svarte rektoren.
Ett år senere var skolen i gang med å bygge sin egen nærradio, planlagt for ukentlig en time lange sendinger av og med elever. I tillegg skulle radioen brukes av andre til et mer utvidet kulturtilbud. Vi sendte hver onsdag "Stort og smått fra distriktet" med elever i studio, og "Etter fjøstid" hver fredag med voksne i studio - i praksis mange av lærerne ved skolen. Det var en flytende og diffus grense mellom arbeidstid og dugnad den gangen. Vi var mange i gjengen som drev frem dette. Vi var pionerer. Vi hadde det moro. Og vi ville lykkes.
Det hele var den komplette galskap. En ide så sprø at den bare måtte lykkes.
Ryan prestere å samle 50.000 kroner til radioen, etter at jeg hadde skrevet handleliste over hva vi trengte. Mye av dette etter en tiggerferd blant lokale lag, foreninger og bedrifter.
- Ja, var det rungende svaret fra alle. Det var en morsom og positiv tid.
- Du er en geskjeftig mann, bemerket skolesjefen bekymret til rektor Ryan.
Men vi møtte mye velvilje. Ikke minst fra ansatte i daværende Televerket som skaffet oss sender og samband - som en del av 50.000 kroner-pakken.
Kommunens politikere og rådmann var i starten temmelig skeptisk, men vi fikk dem med oss. Etter hvert ble tonen mer og mer positiv. Vi fikk også penger fra dem.
Sent tirsdag 7. februar fikk vi endelig telefonlyd frem til mikseren. Rektor Ryan så mye lysere på tilværelsen. Han hadde for sikkerhets skyld spurt undervisningsminister Mary Kvidal om å stå for åpningen og fått ja, men meningen var jo å ta dette på telefon. Avtalen om tid for oppringning dagen etter var gjort FØR vi visste om telefonoverdraget fungerte.
Om ettermiddagen onsdag 8. februar spilte vi inn åpningen med Kvidal på kassett. Telefonoverdraget fungerte. Nesten. En lei skjermingsfeil ga en liten brumming i bakgrunnen.
Det ble en fantastisk kveld. Opptaket av hele åpningssendingen ble spilt inn på en dårlig kassettspiller som gikk litt for sakte. Når du spilte av sendingen senere, ble det antydning til smurfelyd. Ikke bare på Kvidal, men elever og intervjuobjekter, inkludert ordfører og andre lokale helter som ble spurt om hva de syntes om å få nærradio i grenda.
Det ble starten på seks flotte år for min del, hvor jeg ble tildelt vervet som radiosjef, senere daglig leder. Trones Nærradio ble sakte men sikkert både utviklet og utvidet.
Ofte var vi kjedelige. Musikkutvalget var elendig. Vi var amatører, store og små, men på det beste tror jeg radioen klarte å skape magi og binde folk mer sammen.
For eksempel var det en lyttersuksess å sende elever ut med kassettopptaker og intervjue gamle mennesker om livet i tømmerskogen og fløterlivet før i tiden.
Men telefonoverdraget ga oss også mye lykke. Tydelig og klart fikk vi inn den ene etter den andre på lufta de kommende årene. Hundrevis av telefoner ble koblet på lufta. Konkurranser, radiobingo og intervjuer. Etterhvert fra Grong i sør til Majavatn i nord, og til og med fra en høytliggende bolig i Skorovatn ringte de oss.
Under den årlige elgjakten - der samfunnet står helt stille i Namsskogan - hadde vi laaange sendinger. En av utfordringene vi ga våre lyttere, var å dikte vers om elgen. Og fra små skogshytter ble det ut i de sene kveldstimer fremført mye kreativt, av menn som ellers kunne være kjent for å være av den alvorlige og tause sorten.
Nærradiotiden - Radio Days 2 - var en skrekkelig morsom og rik tid. Jeg savner den ofte, men vet for egen del at den ikke kunne vare evig.
Og jeg ser i ettertid at telefonoverdraget var juvelen i det lille studioet. Det var denne lille boksen som gjorde nærradioen toveis og stor, som knyttet oss til resten av verden.
Det er 23 år siden Mary Kvidal - som første intervjuobjekt - ble koblet på lufta hos oss.
Tror ikke så mange egentlig husker Mary Kvidal.
Jeg husker henne godt.
Men mest husker jeg den usigelige lykken over at telefonoverdraget faktisk fungerte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar