Å skrive en roman

Jeg har en gammel venn - la oss kalle ham Kenneth - som er bilmekaniker. Hele dagen skrur han på biler der inne i verkstedet. Han møter høyst ulike mennesker med høyst ulike biler. Han klør seg i hodet og løser problemer. Dette har han holdt på med i mange år. Han kan faget sitt.

På fritiden vil han koble av med noe annet, så da skrur han forsyne meg på bil, da også. Men å skru på fritiden, det er noe helt annet - det er jo en grombil han har stående i sin garasje, et lekkert flak av en gammel skjønnhet.

Han har ingen hast med hobbyen sin. Hver eneste skrue er løsnet. Hver eneste del er plukket ut av bilen som han fant nedstøvet på en gammel låve. Hver eneste lille del som trenger å byttes ut skal byttes ut. Han gnikker og polerer, smører og renser, nynner og banner. Skrur ting sammen igjen.

Sakte, men sikkert blir bilen et restaurert vidunder.

Stundom må han la hobbyen ligge. Stundom må han gjøre noe annet. Som å passe på at den gamle håpløse faren hans ikke setter pengene sine over styr igjen. Aller best liker Kenneth å lete etter et eller annet til bilen som ikke er å oppdrive, men som viser seg å være mulig å oppdrive likevel. Det kan ta skrekkelig lang tid å lete opp ting som ikke lar seg oppdrive, skjønner man jo. Men når det kommer slike deler med budbil eller post, er det en desto større glede å kunne pakke dem ut, skru dem på plass og se at de passer.

Ofte tenker jeg at min venn bilmekanikeren og  jeg har noe felles. Jeg har ingen stor og vidunderlig bil å bygge opp på nytt, men jeg har drøye 80 A4-sider i en påbegynt roman, liggende på en disk. Det er min kjæledegge, min lille hobby, det lille prosjektet jeg tar frem når jeg har lyst og tid.

For selv om du mekker sammen tekst hele dagen i en avisredaksjon, kan det være meningsfylt og moro å leke med tekst også på fritiden. Da får du gnikke og polere på ord så lenge du vil.

Ingen andre enn meg har lest disse sidene, og jeg vet heller ikke om det noen gang skjer. Dette er mitt. Jeg er sjefen. Det er helt uviktig akkurat nå. Kanskje publiserer jeg en smakebit senere her på bloggen. Jeg har likevel lyst til å ha lesere, hvis jeg får det til, akkurat som Kenneth sikkert inviterer på kjøretur, dersom han får skilter på den gamle skjønnhet.

Romanen min er ikke ferdig, men jeg er kommet i siget. 80 sider er for lite. Det bør bli minst 70 sider til. Og stadig dukker det opp deler som har manglet. Deler som ikke var å oppdrive, men som er å oppdrive likevel. Det er godt å kunne skru dem på plass og se at de passer. Noen deler må jeg sende tilbake til der de kom fra.

Jeg kommer foreløpig ikke til å avsløre for deg hva romanen handler om, annet enn at alt er oppdiktet. Ingen skal heller være redd for å bli gjenkjent. Jeg driver som en slags Doktor Frankenstein, det vil si å sette sammen nye mennesker med deler fra mange andre. Utfordringen er fortsatt å hindre at slike sammensatte skapninger blir monstre.

Romanen er en fortelling, det vil si at jeg forteller en historie med start og slutt. Jeg bruker gammeldags fortellerteknikk. Det finnes en hovedperson, og han får en rekke utfordringer å løse underveis. En slik fortelling skal jo være en slags hinderløype, der hovedpersonen/helten jobber seg fremover, og hvor det finnes hjelpere og motstandere.

Ideen om en roman bare ramlet ned. Jeg hadde en gang skrevet en novelle. Og enda en. Ingen av dem er noen sinne publisert. Og så begynte jeg å tenke på den tredje. Så skjønte jeg at man kunne slå dem sammen til en større fortelling. Ikke ved å skjøte dem sammen etter hverandre, men å legge dem oppe på hverandre.

Slik blir hovedpersonen sysselsatt med flere utfordringer samtidig. Han skal prøve å få seg fast ansettelse, skaffe seg dame og løse mysteriet der inne i skogen. Samtidig skal han takle møtene med noen ganske smågale mennesker rundt seg.

Når man legger tre noveller - eller enkelthistorier - oppe på hverandre, så skjer det noe mystisk. En pluss en pluss en pluss en er mye mer enn tre. Det dukker opp helt nye små historier og legger seg inntil. Det er bare å skru dem fast. De fleste passer. Ord avler ord. 

Jeg kommer neppe gi ut romanen min mellom to permer. Tror rett og slett ikke jeg tør å sende den ferdige teksten og få den refusert. Det er mange andre der ute som driver som meg. Det er mange som gjerne skulle gitt ut noe.Jeg er ikke den nye Hamsun, for å si det sånn.

Skulle jeg få noe som likner på en ferdig tekst noen gang, kan det hende jeg gir den ut elektronisk. Enten som ebok, eller rett og slett bare blogger den, slik at den som gidder det kan lese den, helt gratis.

For som bilmekaniker-vennen min sier:
- Jeg bygger ikke opp den amerikaneren for å selge den etterpå. Dette handler om noe helt annet. Det handler om å kose seg litt når du har fritid og ekstra ork.

Jeg tror Kenneth - som han heter - og jeg tenker svært likt. Jeg pleier å svare ham:
- Men du har da vel heller ikke tenkt å gi bort bilen når den er ferdig?
Vi har ikke helt funnet ut av dette, Kenneth og jeg.

Forresten finnes ikke Kenneth på ordentlig.

Han er en av flere som dukker opp underveis i romanen min. Han er ikke hovedpersonen. Men jeg har virkelig begynt å få stor sans for den fyren. Ham og mange andre der inne på disken.