Vi som elsker lego

Ingen bombe, sikkert, men det går altså ikke an å bygge et lysbildeapparat av lego. I så fall er det veldig vanskelig.

Jeg vet det, siden jeg har forsøkt. Det er 42 år siden eller noe sånt, men jeg prøvde virkelig. Ville virkelig, men klarte det ikke.

Lysbildeapparatet inne i skapet fascinerte meg. Av og til tok faren min det frem, satte på et lite bord og viste bilder på den hvite pipa. Der satt vi andektig og så på speilvedte bilder av båten vår. Av søsknene mine som små og da jeg var bitteliten. Ikke minst så vi bilder av teltturer på Akerøya, Hvaler.
- De er speilvendt, sa vi.
- Jada, sa faren min og snudde dem.

Lysbildeapparatet - det ordentlige - ble alltid fryktelig varmt, og da kilte bildeskuffen seg, men jeg rakk å studere det litt, før jeg satte i gang på egen hånd. Med lego.

- Bygger du hus? undret far min, da han kikket inn på rommet der jeg satt dypt konsentrert.
- Nei, sa jeg.
- Neivel, sa han.

Litt senere kom han tilbake på nytt. Husker ikke hvorfor han gjorde det.
- Hva bygger du?
- Et lysbildeapparat...
- ??? sa far min.

I dette øyeblikk viste han en enestående storhet, min kjære far. Han kunne med rette ledd rått, men gjorde det ikke. Han kunne dømt meg nord og ned, men gjorde ikke det, heller.

I stedet bøyde han seg frem og kikket ned i den runde firkanten jeg hadde bygget i lego. Jeg hadde prinsippet klart: En lommelykt tilsvarte den kraftige lampen. En lupe tilsvarte linsen fremst i det ordentlige lysbildeapparatet. Men så var det full brist i logikken.

For jeg hadde ikke noe lysbilde å sette mellom lommelykt og lupe, kun et postkort fra Smögen, og samme hvor mye jeg lyste og speilet, så fikk jeg ikke kastet noe bilde av vakre Smögen opp mot det hvite arket på veggen. Noe av årsaken var selvfølgelig at postkortet ikke er gjennomsiktig
- Du har tenkt riktig, men det der er ille vanskelig, sa pappa John Oliver diplomatisk.
- Fortsett å prøve, det er ikke sikkert du får det til, men klarer du det, er du virkelig flink.

Dermed forsvant han ned trappen igjen, og jeg ble sittende og fikle med denne legoen.

Etter en halv time sluttet lommelyktbatteriet å virke, og jeg plukket lykt og lupe ut av mitt egenbygde lysbildeapparat og pælmet hele dritten i gulvet med et vræl.

Far min var akkurat da ikke like forståelsesfull til min frustrerte reaksjon, siden han lå i etasjen under og sov middag.

Det var enklere å konstruere Brekke sluser i lego hjemme på rommet, etter en lang søndagstur dit med bil. Problemet var at jeg slapp opp for legoklosser - og porter - i andre slusekammer, men det rent tekniske løste jeg.

Dessverre er ikke legokonstruksjoner vanntette, men jeg tenkte i alle fall riktig. Jeg vet det, siden jegn har forsøkt.

Faren min døde dessverre i 1975, og jeg måtte holde på med klossene mine uten å få flere spørsmål om hva jeg drev med. Det handlet mye om legotog før interessen svant.

Da jeg selv fikk barn, visste jeg at lego var riktig. Jeg så hvordan eget avkom brukte klossene på hver sin ulike måte. Sønnen konstruerte fantasifulle saker til egen lek, datteren min laget mange rollespill med figurene, ganske fantastiske på en helt annen måte.

Og jeg nekter å tro at rosa lego kan være feil.
Lego er aldri feil.

Mine gale radiodager - Radio Days 2

Hørt om telefonoverdrag? Sikkert ikke. Blank, smal boks med rød trykknapp. Trykker du den inn, lyser en rød lampe. Telefonoverdrag er et slags telefonapparat - en forbindelse mellom telefonlinje og miksepult. Boksen var livsviktig på en liten radiostasjon. Via denne er det mulig å kringkaste telefonsamtaler mellom studio og innringer.

Trones Nærradio er klistrelappen på min andre periode i livet som jeg kaller Radio Days. Denne gang skal det handle om en liten flik av historien. Tror det kan bli flere historier senere.

Året var 1989, stedet var Trones skole i Namsskogan i Nord-Trøndelag. Vi bygde nærradio i en bitteliten grend i en geografisk stor kommune med mindre enn tusen innbyggere. 8. februar dette året skulle radioen settes i drift. Vi skulle ha vår første sending. Vi var som unger.

Vi hadde teknisk trøbbel.

Vi var to mann med skrujern og loddebolt som slet med å få dette hersens telefonoverdraget til å fungere. Trond Magne Wibe og jeg var to glade amatører som klødde oss i hodet, studerte koblingsskjemaer og kikket på underlige kontakter. Det gikk greit å koble til platespiller, klassettspiller og mikrofoner til miksebordet, men telefonoverdraget ga oss hodebry.

Ferdig montert skulle det være så enkelt: Du tar telefonen, ringer opp noen - eventuelt tar en telefon som ringer - trykker inn rød knapp, legger på røret og skyver deretter opp to spaker på miksebordet. Nå skal programlederen kunne snakke med personen i andre enden. Klart og tydelig.

Men vi slet.

Rundt oss kretset en bekymret - og aldri så lite brysk - rektor Inge Ryan. Radioen var under bygging ved Trones barne- og ungdomsskole, og kvelden før åpningen, var telefonoverdraget fortsatt ikke i drift.

Det hastet.

Ryan var en rektor med store visjoner. Lenge før elevbedrifter og ungt entreprenørskap ble politisk korrekt i Norge var han i full gang med disse tingene. Han lagde flere elevbedrifter, blant annet et elevdrevet bakeri. I skolens mønsterplan fra 1987 var radiosendinger listet opp som en mulig elevaktivitet.
- Det gjør vi, sa en av lærerne, Geir Staldvik.
- Ja, det gjør vi, svarte rektoren.


Ett år senere var skolen i gang med å bygge sin egen nærradio, planlagt for ukentlig en time lange sendinger av og med elever. I tillegg skulle radioen brukes av andre til et mer utvidet kulturtilbud. Vi sendte hver onsdag "Stort og smått fra distriktet" med elever i studio, og "Etter fjøstid" hver fredag med voksne i studio - i praksis mange av lærerne ved skolen. Det var en flytende og diffus grense mellom arbeidstid og dugnad den gangen. Vi var mange i gjengen som drev frem dette. Vi var pionerer. Vi hadde det moro. Og vi ville lykkes.

Det hele var den komplette galskap. En ide så sprø at den bare måtte lykkes.

Ryan prestere å samle 50.000 kroner til radioen, etter at jeg hadde skrevet handleliste over hva vi trengte. Mye av dette etter en tiggerferd blant lokale lag, foreninger og bedrifter.
- Ja, var det rungende svaret fra alle. Det var en morsom og positiv tid.
- Du er en geskjeftig mann, bemerket skolesjefen bekymret til rektor Ryan.

Men vi møtte mye velvilje. Ikke minst fra ansatte i daværende Televerket som skaffet oss sender og samband - som en del av 50.000 kroner-pakken.

Kommunens politikere og rådmann var i starten temmelig skeptisk, men vi fikk dem med oss. Etter hvert ble tonen mer og mer positiv. Vi fikk også penger fra dem.

Sent tirsdag 7. februar fikk vi endelig telefonlyd frem til mikseren. Rektor Ryan så mye lysere på tilværelsen. Han hadde for sikkerhets skyld spurt undervisningsminister Mary Kvidal om å stå for åpningen og fått ja, men meningen var jo å ta dette på telefon. Avtalen om tid for oppringning dagen etter var gjort FØR vi visste om telefonoverdraget fungerte.

Om ettermiddagen onsdag 8. februar spilte vi inn åpningen med Kvidal på kassett. Telefonoverdraget fungerte. Nesten. En lei skjermingsfeil ga en liten brumming i bakgrunnen.

Det ble en fantastisk kveld. Opptaket av hele åpningssendingen ble spilt inn på en dårlig kassettspiller som gikk litt for sakte. Når du spilte av sendingen senere, ble det antydning til smurfelyd. Ikke bare på Kvidal, men elever og intervjuobjekter, inkludert ordfører og andre lokale helter som ble spurt om hva de syntes om å få nærradio i grenda.

Det ble starten på seks flotte år for min del, hvor jeg ble tildelt vervet som radiosjef, senere daglig leder. Trones Nærradio ble sakte men sikkert både utviklet og utvidet.

Ofte var vi kjedelige. Musikkutvalget var elendig. Vi var amatører, store og små, men på det beste tror jeg radioen klarte å skape magi og binde folk mer sammen.

For eksempel var det en lyttersuksess å sende elever ut med kassettopptaker og intervjue gamle mennesker om livet i tømmerskogen og fløterlivet før i tiden.

Men telefonoverdraget ga oss også mye lykke. Tydelig og klart fikk vi inn den ene etter den andre på lufta de kommende årene. Hundrevis av telefoner ble koblet på lufta. Konkurranser, radiobingo og intervjuer. Etterhvert fra Grong i sør til Majavatn i nord, og til og med fra en høytliggende bolig i Skorovatn ringte de oss.

Under den årlige elgjakten - der samfunnet står helt stille i Namsskogan - hadde vi laaange sendinger. En av utfordringene vi ga våre lyttere, var å dikte vers om elgen. Og fra små skogshytter ble det ut i de sene kveldstimer fremført mye kreativt, av menn som ellers kunne være kjent for å være av den alvorlige og tause sorten.

Nærradiotiden - Radio Days 2 - var en skrekkelig morsom og rik tid. Jeg savner den ofte, men vet for egen del at den ikke kunne vare evig.

Og jeg ser i ettertid at telefonoverdraget var juvelen i det lille studioet. Det var denne lille boksen som gjorde nærradioen toveis og stor, som knyttet oss til resten av verden.

Det er 23 år siden Mary Kvidal - som første intervjuobjekt - ble koblet på lufta hos oss.

Tror ikke så mange egentlig husker Mary Kvidal.

Jeg husker henne godt.

Men mest husker jeg den usigelige lykken over at telefonoverdraget faktisk fungerte.