Du skal ikke reise så langt tilbake i tid før mysteriene møter deg. En av mine mysterier heter Nils - han som var far til den første Nilsen, altså han som ga meg - og en hærskare masse andre etterkommere - navnet Nilsen.
Folk som vet hvordan man slektsforsker har hjulpet meg litt. Noe har jeg funnet ut selv, i jakten på Nils, far til den første Nilsen.
Far min het John Oliver Nilsen.
Farfar het Olaf Kristian Nilsen.
Farfars far het Karl Johan Nilsen.
Og farfars farfar - min tippoldefar - må kanskje ha het Nils.
Eller sagt på annen måte: Faren til Karl Johan Nilsen må ha het Nils.
Og jeg må til Sverige, i jakten på Nils. Vi må til By ved Säffle.
Jeg innbiller meg at det skjedde i en ussel hytte. 24. januar 1857 var det full vinter. Menneskene var pint av sult og kuldegrader og vinden pep rundt veggene. Mye av vinden blåste inn gjennom trekkfulle vegger. I rommet lå den ulykksalige piken Sara Kajsa Carlsdotter og fødte en sønn som snart tok sine første spede skrik.
Det ble starten på et liv nederst på rangstigen. Alvorlig bøyde presten i By kyrka sitt hodet over boken og risset setningen "Fader ej uppgiven" inn ved siden av navnet Carl Johan.
Jeg vet ikke stort hva som skjedde de neste årene. Sara Kajsa ble gjort gravid av nye menn. Hun ble så vidt jeg vet aldri gift, og hun endte sine dager på fattighjem noen tiår senere.
Og spoler vi fremover til 1885, da han giftet seg i Borge kirke med Anna Olsdatter fra Tune. Da presten ville vite hvem faren hans var, svarte Karl Johan Nilsen at det var husmann Nils Nilsson på Sund, et sted ved Säffle, det også.
Og dermed er jeg litt lenger. Karl var ikke den første Nilsen i min slekt. Også hans far het Nilsen, eller på svensk Nilsson. Tror jeg. Og vi har funnet Nils Nilsson i kirkeboken for By.
Dette åpner en spennende mulighet. Det kan være folk i Wermland med etternavnet Nilsson som jeg er i slekt med. Og i teorien er det mulig å finne dem. Finner jeg frem til en annen dokumentert etterkommer av Nils Nilsson på Sund, eller av faren til Nils Nilsson, kan en enkel gentest avsløre om vi er i slekt. Det er sprøtt, men sant.
Likevel er det ikke sikkert Nils Nilsson var faren i det hele tatt. Kanskje var det bare en nødløgn, som Karl Johan dro overfor presten i Borge. Muligens het faren noe helt annet enn Nils. De bare skyldte på ham, sånn i ettertid. Ingen kunne dobbeltsjekke det.
Kanskje har det aldri vært noen Nils på farssiden.
Men det er andre mysterier rundt Karl jeg heller vil ha oppklart først. Han er den eneste jeg har av oldegenerasjonen som jeg ikke har bilde av. Alle de syv andre har jeg sikret bilder av. Ikke Karl.
Jeg vet dessuten minimalt om Karl. Han døde tidlig, og de som husket ham er borte, nesten alle sammen. Jeg vet ikke når han døde, men trolig på starten av 30-tallet.
Og han var en mann som trolig bar på sorger og hemmeligheter. Jeg tror for eksempel at han brøt all kontakt med stedet han kom fra. Med familien han hadde rundt seg. Ikke en eneste svensk slektning er å finne som faddere til noen av barna han fikk i Fredrikstad. En av de få historiene jeg har hørt om Karl, er at han kunne drikke seg full og prate om en bror han så gjerne skulle ha snakket med.
- Du har da ingen bror, svarte hustru Anna.
- Jo, han er jo sjømann, svarte Karl.
- Tull, sa Anna.
Men kirkeboken i By ved Säffle forteller at Karl hadde en to år yngre halvbror Gustaf. Og han kan meget vel ha vært sjømann, kanskje på innlandshavet Väneren.
En annen historie om Karl er at han ofte sang "Ack Wärmland, du sköna" på sine gamle dager.
Ut i fra disse få opplysningene leser jeg at han var en mann som ikke snakket stort om seg selv og som trolig lengtet fryktelig hjem, selv om barndommen hadde vært fattig og dårlig.
Jeg vet jeg burde lete mer. Jeg vet jeg burde finne noen som fortsatt kunne tenkes å huske Karl Johan Nilsen og for eksempel fortelle meg hvordan han så ut.
Det begynner å haste.
Det er slik slektsforskning er.
Jakten på selveste Nilsen fortsetter.
