Vi som elsker lego

Ingen bombe, sikkert, men det går altså ikke an å bygge et lysbildeapparat av lego. I så fall er det veldig vanskelig.

Jeg vet det, siden jeg har forsøkt. Det er 42 år siden eller noe sånt, men jeg prøvde virkelig. Ville virkelig, men klarte det ikke.

Lysbildeapparatet inne i skapet fascinerte meg. Av og til tok faren min det frem, satte på et lite bord og viste bilder på den hvite pipa. Der satt vi andektig og så på speilvedte bilder av båten vår. Av søsknene mine som små og da jeg var bitteliten. Ikke minst så vi bilder av teltturer på Akerøya, Hvaler.
- De er speilvendt, sa vi.
- Jada, sa faren min og snudde dem.

Lysbildeapparatet - det ordentlige - ble alltid fryktelig varmt, og da kilte bildeskuffen seg, men jeg rakk å studere det litt, før jeg satte i gang på egen hånd. Med lego.

- Bygger du hus? undret far min, da han kikket inn på rommet der jeg satt dypt konsentrert.
- Nei, sa jeg.
- Neivel, sa han.

Litt senere kom han tilbake på nytt. Husker ikke hvorfor han gjorde det.
- Hva bygger du?
- Et lysbildeapparat...
- ??? sa far min.

I dette øyeblikk viste han en enestående storhet, min kjære far. Han kunne med rette ledd rått, men gjorde det ikke. Han kunne dømt meg nord og ned, men gjorde ikke det, heller.

I stedet bøyde han seg frem og kikket ned i den runde firkanten jeg hadde bygget i lego. Jeg hadde prinsippet klart: En lommelykt tilsvarte den kraftige lampen. En lupe tilsvarte linsen fremst i det ordentlige lysbildeapparatet. Men så var det full brist i logikken.

For jeg hadde ikke noe lysbilde å sette mellom lommelykt og lupe, kun et postkort fra Smögen, og samme hvor mye jeg lyste og speilet, så fikk jeg ikke kastet noe bilde av vakre Smögen opp mot det hvite arket på veggen. Noe av årsaken var selvfølgelig at postkortet ikke er gjennomsiktig
- Du har tenkt riktig, men det der er ille vanskelig, sa pappa John Oliver diplomatisk.
- Fortsett å prøve, det er ikke sikkert du får det til, men klarer du det, er du virkelig flink.

Dermed forsvant han ned trappen igjen, og jeg ble sittende og fikle med denne legoen.

Etter en halv time sluttet lommelyktbatteriet å virke, og jeg plukket lykt og lupe ut av mitt egenbygde lysbildeapparat og pælmet hele dritten i gulvet med et vræl.

Far min var akkurat da ikke like forståelsesfull til min frustrerte reaksjon, siden han lå i etasjen under og sov middag.

Det var enklere å konstruere Brekke sluser i lego hjemme på rommet, etter en lang søndagstur dit med bil. Problemet var at jeg slapp opp for legoklosser - og porter - i andre slusekammer, men det rent tekniske løste jeg.

Dessverre er ikke legokonstruksjoner vanntette, men jeg tenkte i alle fall riktig. Jeg vet det, siden jegn har forsøkt.

Faren min døde dessverre i 1975, og jeg måtte holde på med klossene mine uten å få flere spørsmål om hva jeg drev med. Det handlet mye om legotog før interessen svant.

Da jeg selv fikk barn, visste jeg at lego var riktig. Jeg så hvordan eget avkom brukte klossene på hver sin ulike måte. Sønnen konstruerte fantasifulle saker til egen lek, datteren min laget mange rollespill med figurene, ganske fantastiske på en helt annen måte.

Og jeg nekter å tro at rosa lego kan være feil.
Lego er aldri feil.