Min venn Sommeren.

Jeg hadde sovet mye lenger enn vanlig. Lå og lyttet på stillheten før jeg sto opp. En underlig ro var rundt meg. Kanskje en liten dur av vind i pipa. Intet annet.

Ute på terrassen møtte jeg Sommeren. Den Norske Sommeren.
- Hei, Sommeren, sa jeg.
- Jøss, er det noen her, svarte han, og kastet noen bleke solstråler mot meg.
- Selvsagt, sa jeg.

Han virket oppriktig forundret. Muligens fordi mange av hyttene i nærheten var folketomme. Sommeren sa ikke noe på lenge. Det vil si - han laget litt furusus og fikk en fugl til å synge vakkert. Dessuten hadde han fått det til å lukte godt av fuktig skogbunn.

Mens jeg ventet på at han kanskje ville fortelle meg noe mer, sanset og nøt jeg alt dette deilige.

- Er du også sint på meg? spurte han plutselig.
- Nei...
- Det er så mange som er sinte på meg. Eller kanskje mer skuffet. De vil ikke være sammen med meg, sukket han bedrøvet.

Så fortalte han meg hvorledes han tok seg nær av all denne kritikken og alt dette hånet. Hvor vondt han synes at nordmenn rømmer til de late, arrogante sommerbrødrene hans lenger sør, mens vi maser om at han - Den Norske Sommeren - ikke klarer å levere nok sol. Dette til tross for at han titt og ofte sørget for å gi oss noen solstråler. Men det er ikke så enkelt. Alt henger sammen.
- Vet de ikke - sa Sommeren - at dersom sola skal skinne ett sted i verden må det regne andre steder? Vet de ikke at sola løfter vann og lager skyer, og at disse blåses rundt i verden, og at de må tømmes til slutt? Vet de ikke at vannet trengs, dersom ikke alt skal dø? Vet de ikke at det alltid er jeg som har hatt denne plikten? Brødrene mine gidder ikke gjøre så mye der nede i sør.
- Så så, svarte jeg.

Sommeren så litt sint ut. Fyrte like godt av et vakkert sikksakklyn og et mektig tordenbrak i forbifarten, før han fortsatte:
- Nordboerne har glemt hvem de er. For mange tusen år siden ble de med mot nord sammen med reinen da isen trakk seg tilbake. De var aldri redde når det rusket litt. De likte motvinden. De lærte seg å leve med årstidene og været. Vinden for eksempel - vinden som de hater så inderlig i dag - skjøv båtene deres rundt på havet. Vinden var en gang deres gode venn. De ropte på Djevelen når vinden uteble. Og det var når vannet strømmet stort i elvene at fisken ville bite.

- Nordmenn flest er forresten ikke laget for sol over lang tid, slo han fast og ba meg huske tørkesomrene på 70-tallet og hvordan vi jamret oss da. Han fortsatte med å minne om monstervarmen og lageret av bordvifter som gikk tomt på noen dager da den forferdelige sola skinte. Om dessuten hva ondt for mye sol kan føre til.

Sommeren kikket surt framfor seg. Hvis ingen liker det han holder på med, kan han like godt slutte helt med å gi oss sol. La det heller regne - hele tiden.
 - Hva skjer når jeg tømmer mine skyer og slipper fram sola, jo, da starter dere maskiner og plager vettet av hverandre med støy. Eller ruser dere sanseløse og banker hverandre. Dere fortjener ikke annet enn regn, sa Sommeren sint og fyrte av enda et lyn og et tordenbrak.
- Nei, vet du hva, Sommeren, har du ikke sett hvordan barna koser seg og bader når sola skinner? Har du ikke sett hvordan folk nyter livet under markisen med grillmat så fort du klarer å levere, du kan da ikke gi opp. Har du ikke sett den gamle damen med bredbremmet solhatt. Hun er over 80 år og gleder seg til neste sjøbad. Skjerp deg! Vi er fortsatt mange som vil ha deg. Du må ikke svikte oss som fortsatt elsker deg.

Sommeren tidde lenge. Han så litt gladere ut nå. Så smilte han.
- Sier du det. Hva er ditt beste minne om meg? spurte han.

Og jeg fortalte ham om femåringens liv på Akerø. Hvor deilig og forunderlig det er å vasse på grunt vann der den rare krepsen har laget små knuter på sandbunnen. Hvor morsomt det er å se skumdotter på bølgetopper når solgangsbrisen kommer om ettermiddagen. Hvor vidunderlig godt det er å sovne i bunnen av en nylakkert trebåt som rusler sakte avgårde i de store dønningene, på vei hjem fra en lang dag. Om å få ett slitt pledd forsiktig lagt over seg av faren sin når båten kommer inn i skyggen av Kråkerøy, og hvordan man rister av frost og solfeber når man kommer i land på brygga etter å ha fått tusen nye fregner. Det er slikt som er herlig.

Sommeren smilte til meg da jeg tidde.
- Liker du meg fortsatt? undret han.
- Jeg er svært glad i deg. Kommer aldri til å være noe annet, sa jeg, og fortalte om turer i skog, og sykkelturer gjennom åkerlandskap. At jeg har forstått at jeg slett ikke trenger stekende sol for å være lykkelig utendørs.

Han tidde. Ba meg se meg rundt.
- Du vet vel det er kantareller der inne i skogen? sa han.
- Ja.
- Og store, nesten svarte blåbær?
- Ja.
- Og at jeg snart har villbringebærene modne? Og at jeg om noen kvelder skal stilne vinden, slik at du får rodd deg ut til skjæret og tatt deg et bad?
- Ja.
- Begynn med blåbærene. Gå og plukk deg et beger, det er min gave til deg i dag. Plukk deg et beger med lykke, som en av mine sanne venner fortjener du sånt.
- Takk, Sommeren, sa jeg.
- Vet du hva, jeg skal finne fram sola litt ekstra igjen, snart. Vær bare tålmodig, smilte han.