Fattig trøst

Smaken av en neve villbringebær er noe av mange små ting jeg gleder meg til i det nye året. Det er nemlig noe enkelt og fantastisk, dette. Å komme svett og trett ut av en skog etter en trimtur. Stanse ved en veigrøft, raske til seg noen dyprøde bringebær, sjekke at de er uten mark og deretter hive innpå.

Det er smak av sommer, det.

Nå ved nyttår kan man sette seg ambisiøse mål. I årevis har jeg for eksempel syslet med tanken på å bli rik og slank, men jeg innser at dette blir vanskelig. Det er steder jeg ønsker å reise. Det er bøker jeg kunne tenke meg å skrive. Bilder jeg gjerne skulle ta, mennesker jeg gjerne vil møte, båter og tral jeg gjerne vil eie. Horisonter jeg gjerne vil se.

Mange av slike mål er så krevende å nå. Da gjelder det å trøste seg med de mer oppnåelige målene, eller sagt på annen måte: Å glede seg til de små hyggestundene som garantert kommer i 2012.

Smaken av bringebær etter en løpetur er da et beskjedent mål. Men i noen få sekunder rommer de en fantastisk lykke. Det gjelder å stjele seg noen stunder med slik lykke på jord.

Det er mer:
Jeg gleder meg til lukten av snø som smelter. Du vet: Lukten av rå tåke som spiser snøen. Jeg gleder meg vilt til alle de lange, lyse kveldene, med lubne toner fra svarttrosten.

Jeg lengter etter synet av rød kveldssol som forgyller furulegger. Sykkelturer gjennom eldgamle kulturlandskap. Jeg gleder meg til roturer over blikkstille sjø. Kanskje et nakenbad fra et ensomt svaberg.

Jeg gleder meg til lukten av kjøtt som brunes i en jerngryte på kokeplate utenfor hytteveggen. Jeg vet det skal bli noen grytidlige kaffekopper ved inngangsdøra på mitt eget hus, kruttsterk kaffe som kan drikkes i en eventyrlig stillhet før vinkelslipere, høytrykksspylere, gravemaskiner og skytestevner voldtar dagen.

Jeg gleder meg til å le sammen med mennesker som står meg nær. Jeg gleder meg til å slumre i skyggen, med 19 grader i lufta. Jeg gleder meg til høstklare dager, hvor du kan stå oppe på en høyde og drømme deg langt bort.

Jeg skal ikke nevne alt, men det er mye å glede seg til.

Som du skjønner, har jeg ikke de store ambisjonene. Målet er faktisk å bli enda flinkere til å kose seg med de små stundene, det vil si å sanse verden rundt meg.

Det finnes også en annen grunn til at jeg tenker og skriver alt dette: Sommeren 2011 var grusom. Ondskap og død. Jeg kjente ingen av ofrene direkte, men er en av mange som er skrekkelig opprørt.

Det hjelper å tenke på noe annet. Å tvinge seg selv til å tenke på smaken av villbringebær og svarttrostsang. På de gode tingene i livet.

Det er en fattig trøst. Og for meg er den helt nødvendig.